MandagsEndorfiner

Uke 22: Sperren som forsvant!

"Jeg hadde virkelig ingen anelse om at noe så enkelt som å visualisere kunne ha så stor effekt. Men da jeg prøvde visualisering og satte meg ned, lukket øynene og så for meg at jeg gjorde det jeg pleier å synes er vanskelig, skjedde det noe. Det var som om jeg kunne kjenne følelsen av mestring allerede før jeg faktisk hadde gjort det.

Jeg valgte å se for meg at jeg tok ordet i et møte. Ikke fordi jeg hadde noe revolusjonerende å si, men fordi jeg så ofte sitter med noe på hjertet – og ikke tør. Jeg har alltid hatt en stemme i hodet som sier: "Hva om det er dumt?", "Hva hvis noen himler med øynene?" Eller bare den følelsen av at det liksom ikke er plass til meg. Men i visualiseringen fikk jeg plass. Jeg så meg selv ta ordet rolig og tydelig, sånn som jeg vil. Jeg så blikkene som vendte seg mot meg – og denne gangen ble jeg ikke redd. Jeg ble trygg. Og jeg gjentok denne visualiseringen flere ganger over en periode.

Og så skjedde dette plutselig i virkeligheten – et møte hvor jeg hadde noe viktig å si. Før ville jeg garantert holdt kjeft. Men denne gangen sa jeg det. Og det rareste? Det kom ut helt naturlig. Ikke perfekt. Ikke spektakulært. Men av seg selv. Og det gikk helt fint. Faktisk fikk jeg støtte etterpå.

Det er jo fascinerende. For jeg skjønte at det ikke var situasjonen som hadde forandret seg – det var jeg. Det var som om "sperren" som alltid var der var borte akkurat da. Jeg skulle ønske jeg visste dette tidligere. Men nå vet jeg det. Og nå vet jeg at jeg kan bruke det igjen – i mange andre situasjoner. Og det gjør virkelig at jeg nå har tro på at jeg kan åpne opp for andre ting jeg fortsatt har "sperrer" for."

– Tone 43 år

Uke 21: Mitt mål fremover? Å tåle å stå i uroen.

Jeg har denne uken kjent på redsel for avvisning og følelsen av ikke å være bra nok, spesielt blant mennesker jeg ikke føler meg trygg på (deler av en jentegjeng).

For å slippe ubehaget og frykten for å ikke bli inkludert, har jeg «trygget» meg selv ved å unngå disse settingene.

Men i løpet av denne uken har jeg fått en innsikt: Denne sårbarheten handler om noe dypere. Jeg ser nå at den stammer fra min egen oppvekst, med en nær person som ikke alltid var anerkjennende eller omsorgsfull – og jeg lærte tidlig at trygghet var noe jeg måtte finne selv.

Men utfordringen er at denne strategien ikke løser problemet. Snarere tvert imot: Hver gang jeg trekker meg unna, blir jeg enda mer bekymret for andres reaksjoner og hvordan de oppfatter meg.

Mitt mål fremover? Å tåle å stå i uroen. Å kunne være i sosiale settinger med mennesker jeg ikke føler meg trygg på, uten å flykte.

– Anonym leser

Uke 20: Jeg slapper mer av i samtalene enn når jeg ligger på sofaen og ser på TV!

"Etter å ha begynt å bruke Garmin Connect en periode la jeg merke til at visse dager så fylte bodybatteriet mitt seg på ettermiddagen, i perioder hvor det ellers var stress både før og etter… Hva var det egentlig som skjedde?
Jo – jeg hadde snakket med en spesifikk god venn på telefonen akkurat i de periodene som klokken viste lading! Så det viste seg altså at jeg slapper mer av i samtalene enn når jeg ligger på sofaen og ser på TV! "

- Mann 38 år

Uke 19: Verre enn ensomhet...

"Jeg trodde at løsningen på ensomheten lå i å gi og gi, i håp om at relasjoner og mennesker rundt meg skulle fylle tomrommet.
Vi trenger andre mennesker, så ensomhet er litt ekstra tungt å stå i, men det er verre å stå i relasjoner hvor man mister seg selv helt. For jeg mistet meg selv på veien. Nå forstår jeg at prisen jeg betalte var for høy – og jeg velger heller ensomhet enn relasjoner hvor jeg mister kontakten med meg selv. Målet mitt nå er ikke lenger å oppnå noe stort eller prestere noe nytt, men å finne tilbake til min egen glede og kreativitet, selv om jeg er alene."

Uke 18: Ukens AHA

"I mange år trodde jeg at kroppen min var ødelagt – med konstante smerter i hofter og rygg.
Jeg trente hardt. Jeg jobbet hardt. Jeg presset meg gjennom mye.

Jeg trodde at hvis jeg bare fant den riktige behandlingen, den riktige treningsformen, den riktige kostholdsplanen, så ville alt bli bra.
Bare litt til - så ville jeg nå det målet som kjentes så utrolig viktig.
Men det ble ikke bra. Det ble verre.

Det måtte bli veldig vondt før jeg begynte å lytte. Men langsomt begynte noe å endre seg.
Da jeg byttet ut harde økter med rolige turer.
Da jeg byttet ut kontroll med tilstedeværelse.
Da jeg byttet ut jobben jeg ikke kan huske sist jeg faktisk trivdes i, og flyttet et sted der jeg kunne puste.
Da jeg begynte å ta pauser – ikke som noe jeg måtte fortjene, men som noe selvfølgelig og nødvendig.
Da jeg sluttet å dytte bort følelsene, og i stedet lyttet til dem.
Først da sluttet kroppen å verke.

I dag, flere år senere, er kroppen min mer smertefri enn på 20 år. Jeg forstår ikke hvorfor jeg presset meg selv så hardt, men jeg har forstått noe viktig:

 Smertene var meldingen kroppen min prøvde å sende meg. Det var aldri kroppen som var problemet. Det var måten jeg prøvde å leve. Akkurat det skulle jeg gjerne ønske at ejg forstod litt tidligere"

- Anonym

Uke 17: Ukens inspirasjon

"Jeg er en ressurssterk person som har hjulpet mange med å få livene sine på rett kjøl. Alt dette – mens jeg selv druknet i skam.

Hver dag går jeg tilbake til den fem år gamle jenta i meg, og øver og øver på å finne ut: Når gikk det egentlig så galt?
Kaos i barndommen. Valg av en kontrollerende partner. Ikke mot – eller tillatelse – til å gå. Verken fra et helt feil ekteskap, eller en jobb som aldri var riktig.

Mat er ikke medisin for dette.
Det er feilen jeg har gjort – og gjør – men som jeg nå lærer av.
Jeg har visst det med fornuften lenge, men jeg har ikke klart å komme i kontakt med følelsen. Ikke før nå – når jeg begynner å avdekke rotårsaken.

Denne uken har jeg gjort noe nytt. Jeg har kjøpt meg fine, ordentlige klær. Jeg har stelt håret. Jeg har tatt fotpleie.
Livet mitt er faktisk både lystbetont, trygt og fylt med glede!
Og jeg har sagt opp jobben – den krevende jobben som spiste meg opp."

- Kvinne i tidligere omsorgsyrke